I en halthetsundersøkelse vil alltid signalmentet og historikken være svært viktig å kartlegge før utredningen starter. Etter en undersøkelse med palpasjon og undersøkelser for å se hva hesten kan gi meg av informasjon fortsetter jeg med å se hesten bevege seg. Hestens hovform og skoing noteres. Hesten observeres i rett linje på hardt underlag både i skritt og trav. Deretter longeres hesten og jeg ser den også ofte i nedover og oppoverbakke. Noen ganger er det nødvendig å se hesten bli ridd eller kjørt for å se haltheten.

Bøyeprøver benyttes etter behov og flettes inn i det kliniske bildet. Kiropraktiske justeringer kan også være indikert f.eks ved en skulder låsning  eller nedre nakke låsning. Diagnostiske bedøvelser som nerveblokker og leddbedøvelser benyttes for å bekrefte smerteområdet.

Når smerte området er klart vil en videre utredning, behandlingsopplegg og videre plan for hesten diskuteres med eier slik at vi kommer frem til den mest optimale løsningen.

NÅR HESTEN DIN MÅ AVLIVES

Som tidligere hesteeier og alltid hundeeier vet jeg at det å måtte avlive et kjært dyr er veldig tungt, uansett årsak. Bortsett fra de tilstandene som gjør at hesten må avlives så fort som mulig, f.eks et brukket ben, er en planlagt avlivning ofte en avgjørelse som blir dyttet fremover og en ønsker ikke å tenke for mye på det. Men, det er viktig å huske på at som dyreeier har man et ansvar som også innebærer det å sørge for at hesten ikke skal lide eller ha kronisk smerte når situasjonen oppstår. Dersom det ikke er mulig å holde hesten fri for smerte eller sterkt ubehag er avlivning ofte det eneste riktige. Økonomiske årsaker som gjør at det ikke er mulig å behandle hesten er også en grunn for at avlivning kan være den riktige avgjørelsen. Mange snakker som regel med de nærmeste først og når henvendelsen kommer til veterinæren er det ofte godt gjennomtenkt. Likevel kan det være en god idè å diskutere det med en veterinær som kjenner hesten og dens sykehistorie før en tar den endelige avgjørelsen. Det er viktig at det er en veloverveid avgjørelse slik at man vet at det blir det riktige utfallet for hesten. Det vil gjøre det lettere å komme videre etter at hesten er død når en vet at den riktige beslutningen er tatt. Det å miste hesten sin oppleves for de fleste som et stort tap og vil ha behov for forskjellig form for støtte i tiden før og etter. Noen ganger vil tapet av hesten knyttes følelsesmessig til andre veldig triste og vanskelig episoder i livet og tapet av hesten føles derfor enda større. Tilknytningen mellom dyr og menesker kan være veldig sterkt, derfor er det viktig å ta hensyn til dette og anerkjenne dette som reelle følelser og sorg for dem som opplever det.

Mange lurer på hvordan en avlivning skjer og det er 3 forskjellige måter å avlive en hest humant på.

1. Slaktepistol (med ekspanderende kule). Hesten skytes på et bestemt sted i pannen, det går lynraskt og hesten dør umiddelbart. Den faller nærmest eksplosivt til bakken. Det er ikke nødvendig å ”blø” hesten etterpå. Det skal ikke være kramper dersom den blir skutt korrekt.

2. Boltepistol og avblødning. Hesten skytes på et bestemt sted i pannen med en boltepistol. Den dør ikke av dette, men blir bevistløs og dør av blodtap ved at pulsåren og venen i halsen blir skåret over. Hesten vil være stiv i kroppen inntil den dør av blodtapet.

3. Human avlivning ved injeksjon. Det blir plassert et intravenøst kateter i halsvenen, deretter blir hesten tungt sedert (bedøvet). Etter dette får den narkosemidler slik at den siger eller faller til bakken. Mange siger pent ned, men noen ramler litt kraftigere til bakken. Når den er i dyp narkose får den overdose av et annet sterkere narkosemiddel som først lammer hjernen, deretter hjertet. Hesten vil være avslappet gjennom hele prosedyren.

Alle har forskjellig oppfatning av hva som er best basert på tradisjon, erfaring og personlig etikk. Alle ovennevnte metoder er anerkjente som humane og går raskt. Jeg benytter avlivning ved injeksjon.

Jeg pleier å arrangere henting av hesten av kadaverbil slik at eier ikke behøver å tenke på dette. Dersom en avliving kan planlegges er det som oftest best på samme dag eller nær den dagen kadaverbilen kjører i området slik at hesten ikke blir liggende unødvendig lenge. Dersom hesten har pass skal dette følge hesten. Sko må fjernes.

Det er som oftest en god støtte å ha med noen som en kjenner, men jeg vil selvsagt gi den støtte som trengs uansett.

 

 

 

Forfangenhet (Laminitt).

Forfangenhet kan deles opp i 3 kategorier: hormonelt betinget, inflammatorisk eller «overload» forfangenhet (hvis hesten må avlaste et ben over tid). Det er uvanlig å se den ssite typen og er det tilfelle er årsaken innlysende. Vi betrakter derfor de 2 første typene, enten hormonelt eller inflammatorisk. Dersom det ikke er inflammatorisk f.eks toksisitet fra en tilbakeholdt etterbyrd, enteritt eller annen systemisk inflammasjon ser vi på de to vanligste årsakene innenfor de hormonelle sykdomstilstandene; IR (insulin resistens) også omtalt som Equine Metabolic Syndrom (EMS) eller PPID (Pituitary Pars Intermedia Dysfunction).  Resultater fra nylige studier antyder at obesitet og insulin resistens og PPID er de mest vanlige metabolske og hormonelle faktorer som predisponerer til forfangenhet. De nøyaktige mekanismene for utløsning av forfangenhet er mange og ennå ikke klarlagt med sikkerhet, men vi ser klare sammenhenger.

Noen ponniraser ser ut til å være predisponert for EMS; Welch, Shetland og Dartmoor. Ponnier generelt ser ut til å være utsatt i forhold til hester, men også Fjordhesten og flere andre hestereaser ser ut til å være representert mer enn andre hesteraser. Ridehester som brukes aktivt får skjelden forfangenhet selv om den er på beite.

De fleste ponnier og hester med EMS er overvektige, enten generelt overvektig eller regionalt (kraftig nakke, fett rundt skulder området, rundt haleroten, rundt forhuden på vallaker eller juret på hopper. De mosjoneres lite og kan ha hatt forfangenhet tidligere. Ikke alle overvektige ponnier har EMS. Forfangenhet i forbindelse med EMS er et resultat av hormonell forstyrrelse.

HVORDAN KAN PONNI- OG HESTEEIERE FOREBYGGE EMS, INSULIN RESISTENS OG FORFANGENHET?

  1. Begynn med et slankeprogram hvis ponnien eller hesten er overvektig, NÅ! Slanking er den viktigste faktoren for å øke insulin sensitivitet.
  2. Begynn med mosjonering, 20-30min skritt, trav eller longering daglig, deretter øke på gradvis.
  3. Hvis ponnien eller hesten har hatt forfangenhet tidligere bør den ikke gresse tidlig på våren og sommer eller etter frostige netter om høsten.
  4. Blir gressing tillatt når den værste veksten har gitt seg, bør dette være mellom 03.00-09-00. På denne tiden av døgnet er NSC (karbohydrater som spesielt trigger forfangenhet) på sitt laveste. Det bør heller ikke gresses på dager etter regn (reaktivering av friskt gressvekst). Tiden på gress må kun være noen minutter den første tiden.
  5. Predisponerte ponnier og hester kan testes for insulin resistens ved litt forskjellige metoder som innebærer en eller flere blodprøver.
  6. Dersom det påvises insulin resistens finnes det medikamenter som kan gis kortvarig som del av et behandlingsopplegg, ofte med fordel.
  7. Er forfangenhet oppstått etter gressing må dette håndteres som en akutt sykdomstilstand.
  8. Uansett må ponniens of hestens velvære være overordnet. Den må trives og bør få lov til å ha et egnet uteområde med tilgang til le, skygge og friskt vann.

Info om PPID kommer.

Her har jeg samlet spørsmål og svar fra min Facebook-side:

Spørsmål:
Når en har en hest med polyneuropati – når kan en starte opp med behandling på låsninger i bekkenområdet?
Massasje på en slik hest, er det å ikke anbefale?
Ser flere hester med polyneuropati etterhvert ømmer i rygg/kryss – regner med det kommer av en form for overbelastning i det området pga lammelsene de har.

Ingeborg svarer:
Kiropraktikk optimaliserer nervekonduksjonen i området der de forlater ryggmargen. Jeg tror kiropraktiske mobiliseringer ikke er skadelig, men vil tillate de perifere nervene å funksjonere så godt som de har mulighet til.
Det finnes teknikker der en må løfte bakbena for å justere korsleddet, det vil ikke være tilrådelig på en svak hest. Det virker logisk på meg at massasje vil øke blodgjennomstrømning og hvis det virker som det er godt for hesten ville jeg anbefalt det. Jeg ser at hestene kompenserer med andre muskelgrupper og blir stive, men det må vurderes i hvert tilfelle om mobilisering av ledd er bra når hesten kompenserer.
Jeg ville ikke justert for mye når hesten kompenserer. Fjerner du mye av kompensasjonen vil du kunne oppnå at du får en svakere hest. Når hesten er på bedringens vei og kan stå og reise seg opp uten problemer og lite overkoding og snubling mener jeg det bør være ok.
Og en ting til, kiropraktikk krever et visst «dytt» til hesten så må ikke brukes på en hest en kan dytte over ende pga svakhet. Det kan det være riktig uklokt. Hesten må kunne stå i mot trykket.

Veterinær
Ingeborg Bech
Prestegårdsveien 51
3530 Røyse

Mobil: +47 48 10 60 61
Epost: ib@hesteklinikken.no

 

Tannbehandling utføres på følgende måte. Kjeveleddet undersøkes for bevegelighet til begge sider. Kinn palperes for smertereaksjon over tenner noe som kan indikere sår i slimhinnen. Alle hester sederes (bedøves), unntak gjøres kun i skjelden tilfelle. Munnjern plasseres i hestens munn for å sikre god tilgang til munnhulen og godt syn. Hestens hode plasseres på en støtte som er behagelig for hesten og håndterer slipper å holde selv. På denne måten ligger hodet stille og jeg får undersøkt grundig. Munnhulen skylles deretter rikelig med vann for å skylle bort alle fôrrester. Det benyttes godt lys, speil og pirke for å undersøke tennene. Det undersøkes for diastem (mellomrom mellom tennene), fôrimpakninger, generell caries (caries angrep i hele tannen), infundibular caries, emalje skader eller brukne tenner, skjev tannstilling og sår mot slimhinne i kinnet og mot tungen forårsaket av biting eller gnissing av emaljespisser mot kinn eller tunge. Emaljespisser fjernes til slutt. Avdekkes det problemer kan mye behandles umiddelbart, men vil det ta lang tid er det noen ganger nødvendig å sette opp en ny time for videre behandling.

Dette er en metode som går ut på å teste om hesten har innvollsorm og derfor trenger ormebehandling. Vise versa, dersom hesten ikke har innvollsorm trenger den ikke ormebehandling.

 

Til nå har det vært allment praktisert å gi hester ormekurer flere ganger i året. Ormekur blir rutinemessig fortsatt gitt av de fleste. Da er en sikker på at hesten ikke har en ormebyrde som vil være til fare for hestens helse, men det kan også medføre ulemper. Det har tidligere ikke vært tester som nøyaktig måler hvor mye bendelorm hesten har totalt sett. Det er nå mulig via testing på Diagnosteq laboratoriet ved University of Liverpool i England. Rundormbyrde kan testes på en avføringsprøve.

I visse sitasjoner er det eneste sikre å gi regelmessig ormekurbehandling. Men for mange hesteeiere vil det være flere fordeler ved et tilpasset ormekur program.

Litt om testene
ELISA-test: Dersom hesten har bendelorm vil kroppen lage antistoffer mot bendelormen og dette kan måles i en blodprøve fra hesten på en ELISA test.
FEC (fecal egg count) eller fecal egg telling, gir et tall på hvor mange rundormegg hesten har per gram avføring.
Sammen danner disse to et bilde av hvor mye og hva slags innvollsorm hesten har.

Vil du spare penger på å gi mindre ormekurer?
Vil du benytte deg av mindre medisiner?
Bekymrer resistens utvikling deg? Les videre…
80% av innvollsormen sitter i ca. 20-30% av dyrene, dvs. 70-80% av hestene har lite eller ikke innvollsorm og vil unødig få ormekur flere ganger i året. Hester kan ha et lavt nivå av innvollsorm uten at det skaper problemer for hesten, men det er når de kommer over et visst nivå at det er en risiko for sykdom relatert til innvollsorm for eksempel kolikk, vekttap eller dårlig allmentilstand.

Reduser utgiftene på ormekurer
Det anbefales blodprøve 1-2 ganger det første året for å kartlegge bendelormbyrde. Avførings prøve bør analyseres 3-4 ganger det første året for å kartlegge rundormbyrde. Deretter vil videre testing og oppfølging være individuelt for hver hest. Vanligvis vil det anbefales å utføre bendelormtesten (blodprøve) hver 1-2 år og avføringsprøver bør analyseres hver 6-9 måned. Kostnadsmessig vil kartleggingen av innvollsorm være høyere enn å gi ormekur, men en vil kunne spare penger på sikt ved mindre bruk av ormekurer spesielt hvis hesten er en null bærer.

Reduser utvikling av resistens til ormekur preparat
Resistens betyr at stoffet ikke lenger har effekt på innvollsormen. Resistens utvikling er et stadig problem. Ved å teste hestene kan en bidra til å begrense denne utviklingen. Ved å bruke mindre ormekurer vil utviklingen av resistens til disse preparatene gå langsommere.

Reduser bruk av midler som kan skade miljøet
Noen ormekurer inneholder stoffer som vil drepe mange insekter og hvirvelløse dyr på bakken fordi restene av stoffene kommer ut med hestens avføring.

For å kontrollere innvollsorm på hesten er det 3 tiltak som er optimalt:

 

“It matters not whether medicine is old of new,
as long as it brings about a cure.
It matters not whether theories are Eastern or Western,
so long as they prove to be true.”
Dr. Jen-Hsou Lin

Uttalelsen fra Dr. Lin er meget beskrivende. Den åpner opp for at det er flere måter å påvirke kroppen på for å oppnå kurering. Akupunktur og vestlig skolemedisin kan fint kombineres i mange tilfeller, men det er viktig å finne rett behandling for pasienten og om nødvendig kan ulike medisin former kombineres. Det handler ikke om enten eller, men å kunne tilby beste dokumenterte behandlingsmetoder for pasienten.

Vi vet mye om hvordan nåleakupunktur påvirker kroppens hormoner, hva som skjer ved nålestikket og hvordan hjernen responderer på nåleakupunkur. Bruk av nåleakupunktur er en måte å flytte eller påvirke kroppens energi på. Akupunktur benyttes i stor grad i kombinasjon med kiropraktikk for nakke, rygg og bekken problemer på hest. Akupunktur er indikert for flere sykdomstilstander, men en veterinærmedisinsk vurdering ligger alltid til grunn før en behandling.